Noe lugger voldsomt i langrenns-Norge

Som amerikanerne sier det: “If it walks like a failure, and talks like a failure, it probably is a failure.”  Etter de to første dagene av VM i Nordiske Grener synes konturene av en fiasko i det ikke altfor fjerne. For all del, det er mange øvelser å rette opp inntrykket i. Men man kommer ikke utenom at dette mesterskapet minner mye mer om Torino 2006 enn Sapporo 2007. 

Klassisk intervallstart skal være en norsk paradegren. Dette er langrenn slik langrenn var ment å være, uten fancy nyvinninger som fellesstart, skibytte og sprinter. Tradisjonsrik langrenn, som FIS mente at en andre nasjoner ikke kunne være hverken konkurransedyktige i eller forstå, slik at man måtte modernisere den. Til delvis sterk motstand fra Norge. I tillegg kan vi legge til at det har vært såkalt “norsk føre”, med temperaturer ned mot null og snøfall. Visstnok det mest krevende føret man kan få, noe som selvsagt skal favorisere landet som bruker mest ressurser.

Det endte opp med følgende plasseringer for damene: 6, 10, 16 og 20, og for herrene: 7, 15, 29 og 34. Årsverste i årets viktigste konkurranser så langt. Vi har faktisk ikke vært i nærheten av å være med på å prege konkurransene så langt. Det skjer halvannen måned etter at vi heller ikke preget distanserennene under tour-de-ski heller. Verst er det for damene, som ser ut til å ha tapt massivt terreng. For få år siden var Marit Bjørgen best av alle både på sprint og distanse, klassisk og fristil.  Nå er det mer middelmådighet i samtlige øvelser. Norske jenter har denne sesongen vært sjanseløse ovenfor Majdic og Follis i sprint, og like sjanseløse ovenfor Kowalczyk, Saarinen og Kuitunen på distanserenn. Therese Johaug ble på favorittdistansen torsdag (i passende løyper og glimrende føre for henne) slått med over 80 sekunder.  Jeg minner om at hun tok bronse under VM for to år siden på 30km fellesstart, den gang som junior. Siden den gang har hun tre pallplasseringer i verdenscupsammenheng, og jeg tør påstå at hun var nærmere den ypperste verdenseliten som junior enn hun er idag.Et alvorlig varsku for Egil Kristiansen og de andre trenerne.

De svake resultatene idag bringer minnene tilbake til 15km klassisk under Torino-OL for tre år siden, da fatale valg i smøreboden for samtlige norske utøvere frarøvet dem medaljesjansene.  Skiene skal ikke ha vært glimrende i dette VMet heller, men er i det minste ikke hovedforklaringen. Men det er også flere likhetstrekk. For tre år siden var Northug beste nordmann både før og etter OL, men så mesterskapet som tilskuer. Sikkert med en solid dose frustrasjon, siden både 30km og 50km endte i massespurter som skapt for Northug. Også denne gang har det vært uro rundt uttaket, hvor Northug mistet en plass til fordel for anti-vinnere som Dahl og Kjølstad. Når Dahl også står over 15km for å spare ryggen til sprinten, slik at Northug blir tatt ut på øvelsen som passer han minst av alle, da minner det om en langrenns-ledelse som famler i blinde.  Et inntrykk som blir ytterligere forsterket når både Bjørgen og Johaug fikk fornyet tillit etter sine svake løp torsdag, og går jaktstarten på bekostning av NM-vinner og  junior-dronning Ingvild Flugstad Østberg og spurtkapasiteten Marte Kristoffersen.

Landslagsledelsen føler sannsynligvis et meget sterkt press for å levere resultater de kommende 9 dagene. Med rette. Det skylder de det norske folk, sponsorene og løpere som Svartedal (hjemmesitter), Northug (feildisponert) og Østberg. Et uttakssystem der prestasjoner gjort for fire måneder siden teller tungt, og der man vektlegger noen sprintrenn og overser andre – uten å bry seg om at enkelte av disse rennene ikke ble avholdt en gang – er ikke en langrennsnasjon verdig.

Det man imidlertid ikke får gjort noe med, er at altfor mange løpere rett og slett ikke er gode nok. Langrennsledelsen har ikke bare bommet med uttaket, men sannsynligvis store deler av årets opplegg.  Med unntak av herresprint og øvelser som er tilpasset Northug, har vi ingen favoritter til noe. Bare en masse outsidere og middelmådigheter. Om tolv måneder er det OL, og da må de norske langrennsløperne oppnå resultater som står i stil med de ressursene vi bruker på idretten.

Forhåpentligvis tar jeg feil, og svartmaler for tidlig. Med sprintgull, stafettgull og kanskje et Nortug-gull, kan det utmerket godt bli ok uttelling. Men jeg ser flere mørke skyer over norsk langrenn akkurat nå, enn lyspunkter.