Sportsnyhetene denne sommeren domineres av oppslag om elendig økonomi hos norske fotballklubber. I dag er det Kongsvinger som melder om et saftig minus, som igjen skaper lisensvansker for 2010. I helgen var det Stabæk, før det igjen klubber som Lyn, Strømsgodset, Bodø/Glimt, Tromsø, Start, Rosenborg, Moss, Stavanger, Bryne, HamKam med flere.
Det er ingen tvil om at norsk fotball befinner seg i en virkelig økonomisk hengemyr. Selv i 2008, som på alle mulige måter må kunne betegnes som et gyldent år, klarte Tippeliga- og Adeccolagene samlet å tape over 300 millioner. Lønnskarusellen har gått dramatisk raskt, og norske klubber har lønnsutgifter på det dobbelte av våre nordiske kollegaer.
Men norsk toppfotball befinner seg i flere hengemyrer, og da tenker jeg først og fremst på den sportslige. Nok en gang glipper et stort sluttspill, og nok en gang skjer det selv om vi har vært relativt heldig med trekningen. Innsatsene i e-cupene har vært lite å skryte av de siste årene. Det er få norske profiler internasjonalt, og lite tyder på at det endrer seg snart. Til tross for den vanvittige pengebruken er det lite som tyder på at Norge har styrket sin sportslige posisjon. Snarere tvert imot.
Klubbene må selvsagt ta sin del av skylden for at man har havnet oppi et slikt uføre. Men jeg mener det nå må rettes et granskende søkelys på Norges Fotballforbund også. Man kan undres over hvorvidt de har drevet et eiendomsselskap fremfor idrettsutvikling de siste årene. Fokuset har ligget på anlegg og fasiliteter, fremfor sportslig utvikling. Klubbene, såvel store Tippeligaklubber som små Adecco-lag, har mottatt krav om antall sitteplasser, undervarme, flomlys, akkrediteringskort, VIP-soner, egne mediarom, korrekt merking av “teknisk sone” rundt trenerboksene, og fandens oldemor vet hva. Sikkert i beste mening, men i det store og hele krever NFF at 30 lag i Norge er installert med kanoner for å skyte spurv. Anleggsmessig sett. Sportslig sett handler det mer om at det skytes elefanter med sprettert.
Kåfjord & Co har sterkt bidratt til at klubbene er på vei over i avgrunnen. Selv ikke når varsellampene ifjor høst lyste så selv ikke øyeposene til NFF-presidenten kunne dekke for realitetene endret fokuset seg. Kravene til anlegg og tekniske fasiliteter fremsto like steile. Kravene til jevnlig økonomisk rapportering like dårlige. Det sportslige fokuset like fraværende. Først nå når klubbene økonomisk står med undervarmet gjørme opp til ørene har Kåfjord varslet at de vil forsterke den økonomiske kontrollen, slik at ikke klubbene kan fremstå som en nysminket brud på en bestemt dato i løpet av året.
Men hva med tekniske lisenskrav, Kåfjord? Hva med å lempe på dem? Der er døren stengt. Vip’er og mediefolk må behandles som storfolk må vite, enten klubbene har VIP-inntekter eller ikke. Lemping på maksantall ståplasser? Niks. Størrelsen på serviettene i kantina? Sikkert like rigid som alt annet.
Vel, vel, Kåfjord: din tid går mot slutten. Han eller hun som skal ta oppvasken etter deg blir møtt av et drøyt dusintall klubber som etter reglene sannsynligvis skal flyttes nedover i divisjonene, et landslag med brukket rygg og en sportslig tilstand som minner om 80-tallet. Samt en rekke flotte arenaer. Som eies av banker og konkursbo… Litt av en arv. Du blir husket som presidenten under de beste økonomiske tider noensinne, men som likevel greide å senke de viktigste produktene.
Hvor er Kjetil Siem når vi trenger ham?
18/06/2009 at 20:51
Strålende innlegg – du trekker opp en debatt som nå er nødt til å komme (selv om det i siste instans er klubbene selv som må ta store deler av ansvaret for situasjonen man nå er oppe i).
08/07/2009 at 21:05
To the point og meget godt innlegg.
Selv er jeg meget interessert i fotball, men konsekvenser for egne handlinger må tas. Er redd for at flere klubber nå må innse at tæring etter næring fortsatt gjelder. Egentlig utrolig at Fotballnorge ikke klarer å foredle den massen av fotballspillere som finnes i Norge bedre.