VG og flere andre medier melder at Sondre Kåfjord har gjort helomvending, og likevel ønsker å ta en ny runde som fotballpresident. Dermed går han rett i strupen på valgkomiteen og deres valg av Yngve Hallén. Jeg vil si meg svært enig med Gunnar Stavrum i Nettavisen, som sier at dette er en god anledning for kandidatene til å vise fotball-Norge HVORFOR akkurat de fortjener å bli valgt, fremfor at vi bare hvem HVEM som stiller.
Hallén har fordelen av å komme som et slags friskt pust i en organisasjon som åpenbart sliter. Han representerer Sogndal, som har blitt ansett som et slags mønsterbruk i norsk fotball. Nå er nok det en sannhet med modifikasjoner, etter at Sogndal midt i gullalderen i norsk fotball leverte fire strake år med tildels store underskudd, og var nær ved å miste lisensen. De har absolutt ikke virket lønnsdempende, med noen fantastiske lønninger til spillere på Adecconivå, og de sportslige resultatene de siste årene har vært under pari sett i forhold til ressursene klubben har brukt.
Men det er ikke slik at Hallén hopper etter en Wirkola. Mer Eddie The Eagle. Og nå vil Eddie The Eagle hoppe en gang til. Jeg har tidligere påpekt at det er mye å være mindre fornøyd med i norsk fotball. Klubbene er totalt skakkjørt økonomisk, og kontrollrutinene har vært mangelfulle. Kaoset var nesten komplett da Lyn var en hårsbredd unna å bli slått konkurs av NFF-eide Ullevål Stadion med store Tippeligakonsekvener som følge. Stillingen som toppfotballsjef sto ubesatt ett år. Stillingen som landslagstrener var midlertidig besatt i lang tid, før NFF plutselig har ansatt både en og to, og har dekket seg inn frem til 2016. Vi bommet på kvalik igjen, og klubbresultatene i Europa var katastrofalt svake. Vi har ikke med lag hverken i Champions League eller Europe League. Tunge anleggskrav er dyttet på klubbene, noe som mange steder i landet har ført til at penger som ellers ville gått til barne- og ungdomsfotball og talentutvikling har blitt brukt til tribuneutbygging og montering av lyskastere. Midt oppe i det hele har man behandlingen av Karen Espelund, som mildt sagt kan karakteriseres som klønete.
Kåfjord har foreløpig ikke begrunnet sitt nye kandidatur spesielt godt. Han sier riktignok at mange har bedt ham om å fortsette, og vi får tro ham når han sier det. Hvorvidt støtten er bred og reell vil vise seg når det nærmer seg avstemming. Videre mener han at det er viktig at han fortsetter fordi Norge jobber med å få arrangere EM i 2016 sammen med svenskene. Til det vil jeg gjerne anføre to forhold: Jeg kan ikke se at denne EM-søknaden er noe som hele Fotball-Norge ønsker seg. Vil vi bruke mange milliarder kroner på arenaer som fremstår gigantiske for samtlige kamper med unntak av de som foregår de tre ukene EM pågår, på bekostning av anlegg vi trenger for å dyrke frem de neste generasjoners fotballspillere? Og dersom Norge og Sverige skulle få EM, må jo Kåfjords uttalelse tyde på at hans intensjon er å sitte til etter 2016. Det er fryktelig lenge. Og det kommer til å føles uendelig mye lengre dersom prestasjonene de neste 9 årene er på linje med hva som har blitt levert de siste 6.
Hallén og Kåfjord oppfordres herved til å vise hva de står for, hva de går på valg for. Hvordan vil de at norsk fotball skal utvikle seg i årene som kommer. Kåfjord vet vi forsåvidt hva står for, men det vil nok være en fordel for ham om han forteller hvorfor ting skal bli bedre….
Men når jeg leser hans uttalelse om at han besitter så mye kompetanse rundt EM-søknaden og Groruddalen-utbyggingen at han bør fortsette, så er det naturlig å spekulere i et helt annet motiv for Kåfjords kandidatur. Er det virkelig Fotballpresident han ønsker å være, eller jakter han egentlig på en drømmestilling som godt betalt “konsulent i forbindelse med NFFs søknad om EM 2016″. Se ikke bort fra at han får et slikt oppdrag for å bidra til ro i fotball-Norge. Er det fornuftig? Er det fortjent? Jeg er ihvertfall skeptisk.
