Langrennssesongen ble innledet idag med to flotte norske seire, og det var mye bra å ta med seg videre. Noe mindre bra også, men det dropper jeg idag. Det er ihvertfall veldig gledelig at Marit Bjørgen er tilbake der hun skal være. Sannsynligvis er det smart å droppe Tour-de-ski, for heller satse fokusert på sesongens store mål: OL.
I herreklassen ble det norsk seier på en fristil intervallstart for første gang siden november 2006. Den gangen, som nå (ved Ronny Andre Hafsås), var vinneren en skiskytter – Ole Einar Bjørndalen. Så er det selvsagt verdt å nevne at Lars Berger tok VM-gull på 15km fristil intervallstart i februar 2007. Det kan også legges til at det begynner å bli lenge siden sist en nordmann sto på pallen i klassisk intervallstart også (desember 2006).
Nettopp dette med at skiskytterne står for nesten alle ferske triumfer i intervallstart langrenn for menn er interessant i lys av debatten om Northug og private landslag. Skipresident Seeberg var raskt ute denne uken med trusler om å nekte Northug eller andre klasse-løpere deltakelse i verdenscup, VM og OL dersom de valgte bort landslagene til fordel for private lag. For skiforbundet dreier dette seg om økonomi, men for løperne handler det om mer. Det handler om å legge til rette for best mulige prestasjoner.
Ingen nasjoner (med mulig unntak av Russland) har flere langrennstalenter enn Norge. Ingen bruker mer penger og ressurser på å hente hjem heder og ære. Norge er verdens beste langrennsnasjon, men triumfene kommer oftest på sprint, fellesstart og stafett. Innen intervall er vi rett og slett ikke best. Det er mer enn merkelig at vi ikke får frem de virkelig gode toppene innen fristil intervall, og at skiskyttere til stadighet må redde æren.
Jeg har ikke kompetanse til å si at det jobbes feil på landslaget. Men det er lite resultatmessig de siste årene som tyder på at landslaget jobber helt optimalt. Når Lars Berger, Frode Andresen og Ronny Hafsås ønsker å være en del av skiskyttermiljøet til tross for at vinnermulighetene synes større innen langrenn, da bør det ringe bjeller hos andre enn meg. Er det miljøet rundt langrennslandslaget? Er det treningskulturen? Er det teknikk-utviklingen som er bedre innen skiskytterlandslaget enn langrennslandslaget?
Det er ingen grunn for Seeberg & co til å slakte sitt eget landslag. Men han bør spørre seg selv: hvorfor lykkes skiskytterne bedre med å få frem gode intervallstartere enn det vi gjør? Og er det dermed flere veier til Rom? Kanskje er det slik at landslagets opplegg passer noen, mens andres opplegg passer andre? Da er han neppe tjent med å fremstille ethvert forsøk på å etablere private lag som rene parasittløsninger drevet av grådige løpere, og heller fokusere på å lage opplegget rundt landslaget så godt som overhodet mulig.
Denne saken har vært oppe hundrevis av ganger, og svaret er såre enkelt:
Skiskytterne går kun fristil. Langrennsløperne må være gode både i klassisk og fristil for å henge med i verdenscupen. Mange hevder det er mer krevende å bli god i både fristil og klassisk enn i fristil og skyting – de to treningsformene i sistnevnte tilfelle går ikke direkte og negativt ut over hverandre. Slik som trening i klassisk kontra fristil kan gjøre.
Dessuten går spesiallangrennsløperne ikke så mange intervallstarter lengre. Langrennssporten har utviklet seg slik at de fleste løp har fellesstart. Da er det evnen til å henge på gjennom løpet for så å avslutte med en eksplosiv spurt som er vinnerresepten.
Med andre ord: Gratulerer til Hafsås med seieren. Men denne saken som forsøker å hauses opp i denne bloggen er en ikke-sak.
At skipresidenten reagerer med meget sterke trusler når det snakkes om private lag er ingen ikke-sak. At Norges langrennslandslag kun har et par intervallseire uansett stilart de siste 4 sesongene er strengt tatt heller ingen ikke-sak.
Poenget mitt er ikke at dagens løp beviste at skiskyttere er bedre enn våre langrennsløpere. Men det er et faktum at mange ypperlige fristilløpere velger en slags middelmådighet-tilværelse med gevær på ryggen, fremfor å satse på langrenn. Det betyr ikke at det er noe feil med det norske langrennslaget. Men det kan bety at Norges Skiforbund bør ha et litt mer åpent sinn til at det kanskje er flere måter å bli best på.
Det som er en ikke-sak, slik jeg ser det, er som sagt skiskytternes bedre resultater på intervallstart. Det blir mindre og mindre intervallstart i spesiallangrenn, så det er ikke noe rart at spesiallangrennsløpere i større og større grad satser annerledes. Konkurransegrenene er mer statisk i skiskyting, intervallstart har fremdeles en sterk status via den faste 20 kilometeren. Derfor er det ikke så rart at skiskytterne er bedre/like bra på fristil intervallstart. Dessuten er også fellesstartene i skiskyting mer preget av at man går i sitt eget tempo enn i langrenn. Når skytingen avgjør i så stor grad, så blir det mindre fokus på taktikkeriet rundt det å posisjonere seg i feltet. Det blir relativt sjelden sluttspurter i skiskyting, så spurtegenskaper er f.eks. ikke en så stor suksessfaktor som i spesiallangrenn.
Med andre ord; Det er ikke noe rart i at fristil intervall er en konkurranseform som passer minst like bra for en skiskytter som for en spesiallangrennsløper.
Men at landslagsledelsen bør være mer åpen for andre organisasjonsformer, og også i større grad åpne for at beste mann får gå løpene (enten vedkommende er spesiallangrennsløper på landslaget, spesiallangrennsløper på et privatlag, skiskytter, kombinertløper eller noe annet), det er jeg helt enig i.