Mueller uttaler også at han mener Bøkko er sterk nok til å håndtere rotet rundt skøytelandslaget. Flott, det gleder et skøytehjerte. Men samtidig har han tidligere insinuert at alt oppstyret rundt oppsigelsen av ham selv bidro til Bøkkos svake tider i nord-amerika før jul og fallet på 500m under EM tidligere i januar. Kanskje på tide at han bestemmer seg for hvordan press og utenomsportslig snakk påvirker eleven hans?

Sesongen så langt har vært trist for Håvard Bøkko. Trenerskiftet er en sak, og akkurat nå er jeg skeptisk til om han kan levere de plasseringene som syntes sannsynlige for noen måneder tilbake. En annen er redusert popularitet blant skøytesupporterne og kanskje også sponsorene. Frustrasjonen er forståelig, men samtidig hadde han nok tjent på å holde frustrasjonen internt. Mer og mer tyder på at Mueller bruker blant annet Bøkko i sitt store spill, og det er et spill hvor hverken norsk skøytesport eller Håvard Bøkko er sannsynlige vinnere.

Se også www.sidelinjen.com

De øvrige er vi tvilende til, og dagens renn var et slag i ansiktet på landslagsledelsen. De har fått flere de siste sesongene, og uten suksess i februar sitter de åpenbart utrygt. Bortsett fra forhåndsuttatte Northug og Hafsås var det ingen som meldte seg på. I den grad uttaket blir enklere så skyldes det løpere som meldte seg ut. Gaustad og Aasen Ouren er sannsynligvis ute, Morten Eilifsen imponerte ikke. 

Om ingen av de store navnene gjorde et toppløp på herresiden tror jeg vi trygt kan si at at Marit Bjørgen gjorde et i damekonkurransen. Valget om å droppe tour’en synes smart, og måten hun gikk på vil gi henne nødvendig selvtillit til OL. Uten Steira som referansepunkt er det vanskelig å si sikkert hvor godt løpet var i internasjonal sammenheng, men i forhold til avstanden tidligere i år fra pallen og ned til Kristoffersen, Skofterud og Johaug tyder det på at det var pallsnitt internasjonalt over Bjørgens prestasjon.

Blant skøytegjengen fortsetter desverre kaoset. Man skal ikke bla seg langt bakover i denne bloggen for å se at jeg støttet sparkingen av Peter Mueller, og det står jeg fortsatt på. Men det er skremmende at halvannen måned senere og bare 23 dager før 5000m hersker det fullstendig uorden. Som skøytefantast i 30 år gleder det meg normalt med overskrifter og tv-innslag om skøyter, men denne settingen blir bare trist. Johann Olav Koss burde vært en meget stor ressurs, men det virker istedet som han ikke innser sin fornuftige plass. For en utenforstående er det svært vanskelig å få noen god oversikt over hvem som jobber for og hvem som jobber mot norsk skøytesports beste, men denne situasjonen burde vært håndtert langt strammere og bedre fra skøyteforbundets side. Man kan si mye om Bjørge Stensbøl, men utspillet fra hans bok “Makten og Æren” hvor det etterlyses en sterkere toppledelse i norsk idrett i forhold til særforbundene, er et interessant bakteppe for det som nå skjer i skøyteleiren.  

Det er bare å krysse fingrene for at skøytefolket nå fokuserer på OL, forholder seg til de vedtak som ble truffet før jul og lar utøverne forberede seg mest mulig i ro for mediekjøret frem mot 13. februar. At det kommer en oppvask i etterkant er hevet over enhver tvil.

Jeg tok utgangspunkt i verdenscup distanse for herrer siden 1. januar 2009, samt VM og Tour de Ski. Totalt snakker vi 21 arrangementer, godt fordelt mellom stilarter, lengde, individuell og fellesstart. Så tok jeg de tre best plasserte norske utøverne, bortsett fra Northug. Det ga 61 plasseringer (skulle vært 63, men på 5mila under VM stilte vi bare med Gjerdalen i tillegg til Northug). Plasseringene fordelte seg slik:

2 ganger har vi vært på pallen. To ganger!!!  Så har vi ytterligere 15 plasseringer blant de 10 beste, 14 blant 11-20, 16 mellom 21 og 30, og 12 ganger mellom 31 og 40. To ganger har en av våre Topp3 havnet utenfor Topp40 totalt. Dette er ikke bare svakt, det er direkte skremmende.

Så kan det også legges til at den ene av de to pallplasseringene (og den eneste ikke-Northug seieren vi har i perioden) ble oppnådd av skiskytteren Ronny Hafsås, mens Jens Arne Svartedal sto for den andre pall-plasseringen. Svartedal går ikke går landslaget, han går for Team Extra Personell.   Det norske herrelandslaget har, med unntak av Petter Northug, ikke kommet på seierspallen en eneste gang det siste året, på 21 forsøk. Sprint ikke medregnet.

Faktum er at norsk distanselangrenn står på tilnærmet bar bakke. Vi er den størst satsende langrennsnasjonen, vi bruker millioner på smøring, skigymnas, treningsleire, rekrutteringslag og annen morro. Vi har så definitivt toppen, men bredden er fullstendig bortblåst. Det kan sikkert argumenteres for at tilrettelegging for Northug påvirker andre løperes muligheter, som når Gjerdalen fungerte som hjelperytter under 5mila i VM. Men dette er unntaket og ikke regelen. Ikke en gang under tour’en har jeg sett Northug fått hjelp av en annen norsk løper. Samtlige har gått for egne sjanser. Og som regel mislyktes. Om ikke Topp30-plasseringer er målet da.

09/10-sesongen kan bli en slags jubelsesong for Norge. Tour-vinner, verdenscupvinner, sannsynligvis minst et OL-gull, i tillegg til triumfene i sprint. Men alt dette kan vi takke Northug for. Han er sminken som får Norge til å se bra ut. Vi kan ikke overse alle de middelmådige prestasjonene i gleden over en manns dominanse. Hva gjør vi om Northug tar et hvileår i 2012? Hva skjer om Northug blir skadet eller syk?  Medaljesjansene går nesten til null, stafetten inkludert.  

Fokuset i dette blogginnlegget har vært herrelangrenn. Damesiden er en annen skål. Marit Bjørgens tilbakekomst til toppen gir oss noen muligheter for OL-suksess også her. Men jeg skrev et par blogginnlegg ifjor vinter hvor situasjonen på damesiden ble nevnt. Lite tyder på at jeg tok feil den gang. Steira og Skofterud leverer ok, men er langt unna den ypperste tour-kampen, så og si på hver eneste distanse. Johaugs kurve har vært negativ siden hun forlot juniorlandslaget. Men talentbasen er ihvertfall der, og så får vi se om Kristiansen eller andre klarer å kapitalisere på den før eller senere.

Noe lugger voldsomt i Langrenns-Norge

Egil Kristiansen må gå

Men en ting er anonyme nettdebattanter med manglende folkeskikk. Noe annet er at også sportsjournalister sliter med å plassere skylden. TV2 sportsanker Fin Gnatt blogget igår et slags forsvarsinnlegg for Mueller. Det vil si, forsvarsinnlegg var å ta i. Gnatt forsøker ikke fortelle oss hvorfor vi skal akseptere trakasserende treneroppførsel, og gjentatte episoder. Men han forsøker å bygge opp et slags konspirasjonsscenario, der han beskylder miljøet rundt Haugli for å bruke trakasseringen som et middel for å bli kvitt Mueller. At Mueller ved sin opptreden i årevis har skaffet seg langt flere fiender enn medaljekandidater er ingen hemmelighet, og nettopp dette burde fått Mueller til å begynne å gå stillere i dørene etterhvert. Men det Gnatt egentlig sier er at uttalelsene Mueller gir, både i denne saken og andre saker, bare bør bites i seg. Enten det handler om oralsex, fedme eller at de er en skam for norske farger. Gnatts blogginnlegg minner om skyldplasseringer ala voldtektsofferet som hadde kort skjørt, eller den gamle dama som ikke holdt i vesken med begge hender.

Fin Gnatt: Jeg vet ikke om du bruker tiden din på å lese andres sportsblogger, men gjør du det kan du få lov til å bruke kommentarfeltet nedenfor. Der kan du få utdype hvorvidt du virkelig synes det er akseptabelt med seksuell trakassering, og hvorfor en arbeidsplass (som for eksempel TV2) er tjent med at grove overtramp fra sjefers side blir dysset ned istedetfor å bli rapportert og ryddet opp i.

Også den tidligere politikeren Jan Simonsen engasjerer seg i Mueller-saken, med et knippe innlegg som kort kan oppsummeres med at “Denne Mueller er en frisk, morsom og flink fyr, noen seksuelt ladede kommentarer er bare bagateller”. Jeg er ikke overrasket over Simonsens kvinnesyn, og hans forsvar for at Mueller skal få si omtrent hva han vil er forsåvidt i tråd med Simonsens mantra om ytringsfrihet. Dessuten vet vi hva Simonsen pleier å stå for, så hans injurierende kraft er ikke spesielt sterk. Men Simonsen avslører svært mangelfulle kunnskaper om skøytesporten, og det hadde neppe skadet ham om han hadde vist noe mer kunnskaper i sitt plutselige engasjement for skøyter. Det er fort gjort å mistenke ham for å være like lite kunnskapsrik på andre felt han uttaler seg med stor skråsikkerhet.

Opptatert:  Nå er det kjent at Jarle Pedersen og Johan Olav Koss overtar treneransvaret denne sesongen. Umiddelbart høres det ut som en god løsning. Pedersen har hatt suksess i mindre skala, og treningsmessig kommer han til å bygge sitt opplegg på mye av det samme som Mueller. Johan Olav Koss er ikke merittert i trenersammenheng, men han vet hva som skal til for å vinne. Som en mentor spesielt i forhold til Håvard Bøkko tror jeg hans rolle også blir viktig. Dessuten er det grunn til å tro at det blir et bedre klima i selve elitegruppen, inkludert de som trener utenfor laget. Både de og de av landslagsløperne som har slitt de siste par sesongene kan få et oppsving bare på grunn av endringer på det mentale plan.

Håvard Bøkko er en fantastisk utøver, og gir nordmenn jevnlig store skøytegleder. Desverre sammenfaller karrieren hans med karrieren til Sven Kramer, som viser alle tegn på å bli en legendarisk god skøyteløper. Men problemet for norsk skøytesport er ikke Sven Kramer, det er mangelen på bredde. Med unntak av Bøkko har vi ingen medaljekandidater, hverken på dame- eller herresiden, sprint, mellomdistanse eller de lengste løpene. Vi har heller ingen utpregede allround-kandidater. Løpere som Wetten, Flygin Larsen, Rukke og Maren Haugli viste alle tegn på å kunne bli gode løpere, men som stagnerte eller møtte veggen.

Når vi vet hva slags løpere Mueller har hatt til disposisjon de siste årene, og ser hva slags resultater som har blitt levert utover Bøkkos, er det liten grunn til å la seg imponere. Så kan man spørre seg om Bøkko, som var et supertalent, kunne ha utviklet seg like bra eller bedre under en annen trener. Det blir bare spekulasjoner, men for meg er ihvertfall ikke svaret gitt. Totalt sett er det lite ved Muellers trenerresultater etter 1. januar 2006 som tilsier at vi skal kaste alle etiske og moralske prinsipper på dynga. Det er lite ved resultatene som tilsier at vi skal akseptere at en rekke talenter og løpere mener de blir behandlet som skrot.

Mitt tips: Håvard Bøkko kommer til å ta nye steg som skøyteløper, og vil i 2010/11-sesongen være nærmere Sven Kramer enn noensinne. Samt at neste sesong kommer til å vise at norsk skøytesport er mer enn en enmanns-sport.

I herreklassen ble det norsk seier på en fristil intervallstart for første gang siden november 2006. Den gangen, som nå (ved Ronny Andre Hafsås), var vinneren en skiskytter – Ole Einar Bjørndalen. Så er det selvsagt verdt å nevne at Lars Berger tok VM-gull på 15km fristil intervallstart i februar 2007.  Det kan også legges til at det begynner å bli lenge siden sist en nordmann sto på pallen i klassisk intervallstart også (desember 2006).

Nettopp dette med at skiskytterne står for nesten alle ferske triumfer i intervallstart langrenn for menn er interessant i lys av debatten om Northug og private landslag. Skipresident Seeberg var raskt ute denne uken med trusler om å nekte Northug eller andre klasse-løpere deltakelse i verdenscup, VM og OL dersom de valgte bort landslagene til fordel for private lag. For skiforbundet dreier dette seg om økonomi, men for løperne handler det om mer. Det handler om å legge til rette for best mulige prestasjoner.

Ingen nasjoner (med mulig unntak av Russland) har flere langrennstalenter enn Norge. Ingen bruker mer penger og ressurser på å hente hjem heder og ære. Norge er verdens beste langrennsnasjon, men triumfene kommer oftest på sprint, fellesstart og stafett. Innen intervall er vi rett og slett ikke best. Det er mer enn merkelig at vi ikke får frem de virkelig gode toppene innen fristil intervall, og at skiskyttere til stadighet må redde æren.

Jeg har ikke kompetanse til å si at det jobbes feil på landslaget. Men det er lite resultatmessig de siste årene som tyder på at landslaget jobber helt optimalt. Når Lars Berger, Frode Andresen og Ronny Hafsås ønsker å være en del av skiskyttermiljøet til tross for at vinnermulighetene synes større innen langrenn, da bør det ringe bjeller hos andre enn meg. Er det miljøet rundt langrennslandslaget? Er det treningskulturen? Er det teknikk-utviklingen som er bedre innen skiskytterlandslaget enn langrennslandslaget? 

Det er ingen grunn for Seeberg & co til å slakte sitt eget landslag. Men han bør spørre seg selv: hvorfor lykkes skiskytterne bedre med å få frem gode intervallstartere enn det vi gjør?  Og er det dermed flere veier til Rom? Kanskje er det slik at landslagets opplegg passer noen, mens andres opplegg passer andre? Da er han neppe tjent med å fremstille ethvert forsøk på å etablere private lag som rene parasittløsninger drevet av grådige løpere, og heller fokusere på å lage opplegget rundt landslaget så godt som overhodet mulig.

Kan Mueller levere mer enn prat og brutte løfter?

Mueller smir mens jernet er varmt – skøyteforbundet bør ikke la seg lure

Og nå er Mueller på gang igjen. Som vanlig er det ikke oppsiktsvekkende og gledelige sportslige prestasjoner som bringer skøyter i fokus, men en personalsak ift. Maren Haugli. Jeg kjenner ikke til hva som er sagt fra Muellers side, men det er helt på det rene at det er et mønster i Muellers opptreden i forhold til sine utøvere som er langt unna ønskelig adferd. Bortsett fra at vårt gyldne talent Håvard Bøkko fortsetter fremgangene har Muellers lange karriere som norsk landslagssjef ikke gitt oss annet enn blaff og engangsprestasjoner, fulgt av dalende formkurver. Bøkko er unntaket som bekrefter regelen.

Det er nærmest et under at Skøyteforbundet ikke har kvittet seg med Mueller, og jeg frykter for sportens og Bøkkos fremtid dersom han blir sittende i stillingen i flere år fremover. Når man ikke er dyktig til å foredle talenter generelt, man ikke er dyktig til å utvikle løperes teknikk og kapasitet (med et unntak) og ikke kan oppføre seg som folk i forhold til egne utøvere, da bør nok være nok.

Mandag kveld ble et nytt kapittel skrevet, og det var også dramatisk nok. Sarpsborg vant 3-2, men kan neppe si seg fornøyd siden Kongsvinger scoret flere mål med 10 mot 11 mann enn de skapte sjanser før det røde kortet kom. Sarpsborg brant også en straffe, mens Kongsvinger satte sin. Både Sarpsborg og Kongsvinger har vist seg som utpregede hjemmelag i høst. Det holdt forsåvidt stikk også idag, ihvertfall viste Kongsvinger at de ikke trives på bortebane. Men det ble 94 meget underholdende minutter, og utmerket reklame for det nye systemet.

Den avgjørende kampen spilles på Gjemselund torsdag kveld. Alt ligger til rette for nok en dramatisk kveld. Kongsvinger må fremover på banen for å avgjøre, mens Sarpsborg vet at en scoring kan bl svært verdifull. For to lag som kjempen om å unngå nedrykk i fjor er dette en gigantisk opptur. Laget som går tapende ut av torsdagens duell vil helt sikkert være skuffet, men skuffelsen kan uansett ikke dekke over at prestasjonen i år har vært fremragende. Sånn sett er det rene bonuskamper.

Sarpsborg 08 og Kongsvinger har mange likheter. Dette er ikke hvitsnipp-klubber. De har ikke 20-30 mennesker i markedsapparatet, en strømlinjeformet administrasjon, spillere med millioninntekter og en topp moderne arena. Dette er dugnadsklubber hvor vanlige mennesker jobber gratis for å gi byene deres en sportslig samlingspunkt. Begge lag har en stolte historier, begge spiller på stadioner som ikke er noen pryd for øyet, og laget som rykker opp kommer ikke til å trekke tilskuersnittet opp. Men jeg mener Tippeligaen trenger slike lag.

Vi som er glad i fotball trenger å se at penger ikke betyr alt. Vi trenger å se at man må ikke være fra en stor by og operere med 50-100 millioner i budsjett for å spille på øverste norske nivå. Gutta på løkka trenger å se at fotballdrømmen kan åpne seg for dem og kameratene, i klubben de er medlem av. Og ikke minst: Store klubber med moderne stadion og 13.000 i tilskuere trenger å vite at det holder ikke å rappe en topptrener fra en liten klubb, handle inn et par spillere, og dermed unngå nedrykk. De trenger å vite at de fortsatt må spille god fotball i 90 minutter for å hamle opp med Espen Askeladd.

Enten det blir Kongsvinger eller Sarpsborg som rykker opp vil jeg ønske laget hjertelig velkommen tilbake i det gode selskap. Jeg er sikker på at de vil gjøre Tippeligaen rikere. Ikke økonomisk, men opplevelsesmessig.  Og til de som mener at hverken Sarpsborg eller Kongsvinger holder Tippeligastandard, vil jeg anbefale en titt på tabellene for foregående sesonger. Der finner man ihvertfall ingen garantier for at nyopprykkede lag blir noen umiddelbare kasteballer i øverste divisjon.

• Siden 1991 har det vært 14 slike kvalifiseringskamper. I 1993 ble det ikke spilt kvalifisering siden Tippeligaen ble utvidet fra 12 til 14 lag. I 1994 til 1996 var det kun lagene i divisjonen som var involvert i kvalifiseringen.
• Tippeligalaget har vunnet 10 av 14 hjemmekamper, tilsvarende 71,4%
• I 2 tilfeller (KIL – Kjelsås i 1998 og Vålerenga – Sogndal i 2000) har det blitt uavgjort. Begge ganger med 2-2.
• I 2 tilfeller (Strømsgodset – Start i 1999 og Odd – Bodø/Glimt i 2007) har det blitt B. Begge ganger med 0-1.
• Hjemmelaget har scoret i 12 av tilfellene, og tilsammen 33 ganger over disse 14 kampene.
• Bortelaget har scoret i 8 kamper, og totalt har de puttet 12 mål. Siden Sandefjord scoret 3 mål på Vålerenga i 2003 har ikke Adeccolaget scoret mer enn 1 mål i en kamp.
• De største seierne siden 1991 er Tromsøs 4-0 over Eik Tønsberg i 1997 og Bodø/Glimts tilsvarende 4-0 over Kongsvinger i 2004.
• I 7 av de 14 kampene har hjemmelaget vunnet med 2 mål eller mer.
• Den mest målrike kampen var i Valhall 2003 mellom Vålerenga og Sandefjord. Den endte 5-3.
• Siden 1991 har ikke kamper mellom et Tippeligalag på hjemmebane og et Adeccoligalag endt 0-0.

 Hallén har fordelen av å komme som et slags friskt pust i en organisasjon som åpenbart sliter. Han representerer Sogndal, som har blitt ansett som et slags mønsterbruk i norsk fotball. Nå er nok det en sannhet med modifikasjoner, etter at Sogndal midt i gullalderen i norsk fotball leverte fire strake år med tildels store underskudd, og var nær ved å miste lisensen. De har absolutt ikke virket lønnsdempende, med noen fantastiske lønninger til spillere på Adecconivå, og de sportslige resultatene de siste årene har vært under pari sett i forhold til ressursene klubben har brukt.

Men det er ikke slik at Hallén hopper etter en Wirkola. Mer Eddie The Eagle. Og nå vil Eddie The Eagle hoppe en gang til. Jeg har tidligere påpekt at det er mye å være mindre fornøyd med i norsk fotball. Klubbene er totalt skakkjørt økonomisk, og kontrollrutinene har vært mangelfulle. Kaoset var nesten komplett da Lyn var en hårsbredd unna å bli slått konkurs av NFF-eide Ullevål Stadion med store Tippeligakonsekvener som følge. Stillingen som toppfotballsjef sto ubesatt ett år. Stillingen som landslagstrener var midlertidig besatt i lang tid, før NFF plutselig har ansatt både en og to, og har dekket seg inn frem til 2016. Vi bommet på kvalik igjen, og klubbresultatene i Europa var katastrofalt svake. Vi har ikke med lag hverken i Champions League eller Europe League. Tunge anleggskrav er dyttet på klubbene, noe som mange steder i landet har ført til at penger som ellers ville gått til barne- og ungdomsfotball og talentutvikling har blitt brukt til tribuneutbygging og montering av lyskastere. Midt oppe i det hele har man behandlingen av Karen Espelund, som mildt sagt kan karakteriseres som klønete.

Kåfjord har foreløpig ikke begrunnet sitt nye kandidatur spesielt godt. Han sier riktignok at mange har bedt ham om å fortsette, og vi får tro ham når han sier det. Hvorvidt støtten er bred og reell vil vise seg når det nærmer seg avstemming. Videre mener han at det er viktig at han fortsetter fordi Norge jobber med å få arrangere EM i 2016 sammen med svenskene. Til det vil jeg gjerne anføre to forhold: Jeg kan ikke se at denne EM-søknaden er noe som hele Fotball-Norge ønsker seg. Vil vi bruke mange milliarder kroner på arenaer som fremstår gigantiske for samtlige kamper med unntak av de som foregår de tre ukene EM pågår, på bekostning av anlegg vi trenger for å dyrke frem de neste generasjoners fotballspillere?  Og dersom Norge og Sverige skulle få EM, må jo Kåfjords uttalelse tyde på at hans intensjon er å sitte til etter 2016. Det er fryktelig lenge. Og det kommer til å føles uendelig mye lengre dersom prestasjonene de neste 9 årene er på linje med hva som har blitt levert de siste 6.

Hallén og Kåfjord oppfordres herved til å vise hva de står for, hva de går på valg for. Hvordan vil de at norsk fotball skal utvikle seg i årene som kommer. Kåfjord vet vi forsåvidt hva står for, men det vil nok være en fordel for ham om han forteller hvorfor ting skal bli bedre….

Men når jeg leser hans uttalelse om at han besitter så mye kompetanse rundt EM-søknaden og Groruddalen-utbyggingen at han bør fortsette, så er det naturlig å spekulere i et helt annet motiv for Kåfjords kandidatur. Er det virkelig Fotballpresident han ønsker å være, eller jakter han egentlig på en drømmestilling som godt betalt “konsulent i forbindelse med NFFs søknad om EM 2016″. Se ikke bort fra at han får et slikt oppdrag for å bidra til ro i fotball-Norge. Er det fornuftig?  Er det fortjent?  Jeg er ihvertfall skeptisk.