CL-gruppespillet: Ikke så kjedelig likevel?

Champions League er verdens største klubbturnering, og arenaen for omtrent alle de store fotballstjernene. Samtidig er den også et levende bevis på fotballens store problem, der arrangørenes og klubbenes ønske om å tjene mest mulig penger er i ferd med å drepe litt av fotballinteressen. Gruppespillet har de siste årene vært tilnærmet av typen “se maling tørke” for min del, der de store lagene har sørget for avansement til minst mulig innsats. Defensivt trygge på bortebane ispedd stjerne-hvile på hjemmebane – for avansementet har vært sikret uansett. For meg har CL på høstparten vært noe jeg har tittet innom, men ikke brydd meg vesentlig om før kalenderen viser mars.

“A fucking disgrace”

¨It’s a fucking disgrace” ropte Didier Drogba inn i millioner av hjem etter CL-semifinalen onsdag kveld, og han har helt rett.  Det som skjedde onsdag var en skam for fotballen, og da snakker jeg ikke om Øvrebø men om Chelseas opptreden. For ny-rike Chelsea opptrådte som ny-rike har en tendens til å gjøre: totalt uten klasse. At Ballack i kampens hete nærmest drar ned Øvrebø kan man kanskje ha en viss forståelse for. Men at tilnærmet hele London-laget med Drogba i spissen opptrer som det reneste apesirkus etter kampslutt er respektløst.